I dag ble PISA-resultatene fra
undersøkelsen i 2012 lagt fram. PISA står for Programme for International
Student Assessment («Program for internasjonal elevvurdering») Det er en internasjonal
skoleundersøkelse i regi av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og
utvikling), der også land utenfor OECD er med. Om lag 5000 elever på 10. trinn gjennomførte
testen i Norge.
Undersøkelsen
viser at det er blitt mindre bråk og uro i timene, det er en svak forbedring av
leseferdighetene til 15-åringene, men resultatene i matematikk og naturfag er
langt under hva vi kan være bekjente av. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sier
det så sterkt som at vi har et realfagsproblem i Norge.
PISA-
undersøkelsen og nasjonale prøver er omdiskutert. Skolens kvalitet bestemmes av
mye mer enn de rent faglige resultater, spørsmålene reflekterer ikke det vesentlige
innholdet i fagene, emnene det undervises i er forskjellige i de ulike land,
osv. Det påpekes videre fra ulike hold i
Norge at norske skoler trimmer elevene spesielt for nasjonale og internasjonale
prøver på bekostning av annet faginnhold, at svake elever lures unna testene, og
at skoleeiere, skoleledere og lærere får et ensidig fokus på hvilken plassering
de havner på i rangeringslistene.
Jeg tror ikke dette er utbredt fenomen i
norsk skole. Det er å undervurdere eller mistenkeliggjøre norske skolefolk, som
jeg mener jamt over er svært profesjonelle. Og dersom dette virkelig var
tilfelle, hvorfor scorer da ikke norske elever høyere på testene? PISA-undersøkelsen
og de nasjonale prøvene dekker på langt nær alt som er vesentlig, verken i skolen samlet eller i de
ulike fagene. Men de sier «noe om noe». Og dette «noe» må vi gjøre noe med!
Selv
mener jeg internasjonale undersøkelser med testing av faglig nivå er svært
verdifulle for norsk skole. De har gitt oss en videreutvikling av Kunnskapsløftet, det har styrket
lærerutdanningen betraktelig, det har gitt skjerpede fagkrav for norske lærere,
det har mint oss på at vi må ivareta de sterke elvene bedre. Videre har det minimalisert
gruppen som argumenterer for leksefri skole, det har fått gruppen som hevder at
å «lære å lære» er viktigere enn å kunne fag til omtrent å forsvinne, det har fått forkjemperne for avskaffelse av eksamen til å forstumme, det har
gitt større fokus på at seriøst arbeid er det som gir resultater, vi har fått
et løft for forståelsen av lærernes betydning i opplæringen, det har ført til - og kommer i
betydelig sterkere grad - til å gi forbedrede muligheter for lærerne til å etterutdanne
seg. Det har blitt viktigere at elevene må få det undervisningstallet i fagene
som de har krav på, det har ført til bedre arbeidsro i timene, det har økt forståelsen for god underveisvurdering, det har gitt oss
et større fokus både på klasseledelse og kvalitetsutvikling, og det har
initiert en rekke utviklingsprosjekter i den norske skolen. Det har videre gitt større interesse for å forske på læring og å finne ut hva som virker, og det er langt større vilje til lære av andre lands positive erfaringer (hvorfor gjør finske elever det så bra?).
Jeg
er ganske sikker på at alt dette i betydelig mindre grad ville ha vært tilfelle dersom PISA-undersøkelsene
ikke hadde eksistert.